Den korpsnarkomane kan oppleves som veldig krevende av omgivelsene. Særlig hvis han eller hun er leder og kan sette standard for sine medspillere, påpeker professoren. I mange korps blir medlemmene oppmuntret til å øve og spille mer, stå på i en slik grad at det svært fort utvikler seg il blåsenarkomani. Alle har vel hørt uttrykket: Skal bare ut å ta meg en blås. Dette kan være tegn på et tidlig stadium av korpsnarkomani. Dette er risikabelt og for de som plutselig ikke kan sette grenser og si stopp kan de gå på en plutselig smell og bli fullstendig utblåst. Dette gir den typiske ut-av-korpset-følelsen. I boken "I balanse mellom kryss og b", som professor Horn har redigert sammen med direksjonsterapeut Pinne har han satt flomlyset eller lyset fra hodelykten på korpsnarkomani. Begrepet er litt diffust, men du kjenner det igjen når du hører det!
Livet til en korps- eller spillenarkoman handler om å spille litt mer i dag, enda litt mer i morgen, uten å ha noen visjon om hvor man vil. Musikken bekrefter din personlighet og alt annet blir sekundært. Hvis den korpsnarkomane får råde grunnen, blir familien mer et forretningsministerium enn et nært emosjonelt fellesskap. Slik narkomani kan ha sine positive sider. Den som er rammet synes det er ok og oppførselen i korpset kan virke personlig stimulerende. Og som Horn understreker, det er særlig familien som merker baksiden av medaljen. Spesielt kan selve livssituasjonen være truet, hvis du prøver å kombinere krevende musikkstykker og krevende korpsopptredener med det å ha små barn.
For mange paertnere kommer det så langt at det oppleves som utroskap. Men heldigvis er det måter å unngå å uønsket havne nærmest i orkestergraven. Det er utarbeidet en rekke spørsmål som kan veilede deg og dine om hvor du er hen på veien, eller i partituret som det heter på fagspråket. Svarer du JA på minst 3 spørsmål kan du være i ferd med å få et narkomant avhengighetsforhold til korps og spesielt til spilling. Kommer antallet JA-svar opp i mellom 7 og 9, eller mer da bør du kunne høre hornsignalene. De vil oftest oppleves som varselsignaler eller pauker og basuner, med et betydelig innslag av klokkespill. Spesialistene i musiatri kaller det samlet for "varselklokker".
Spørsmålene -
1. Synes du korps er morsommere enn familien eller hva som helst annet?
2. Er det stunder der du lar korpset lade batteriene og stunder da det ikke skjer?
3. Tar du med deg instrumentet eller notene til sengs? I helgene? På ferie?
4. Er korps og spilling den aktiviteten du liker best og snakker mest om?
5. Spiller du mer enn 15 timer i uka?
6. Tjener du penger på korpsaktiviteten?
7. Tar du det hele og fulle ansvar for utfallet av dine utblåsinger i familien?
8. Har familie og venner gitt opp å forvente at du kommer presis?
9. Påtar du deg ekstraoppgaver, som soloer, fordi du er bekymret for at blåsingen ellers ikke blir gjort?
10. Synes du det er greit med lange korpsdager når du elsker dette?
11. Blir du utålmodig og fraværende når andre mennesker prioriterer andre gjøremål høyere enn korps?
12. Er du redd for å miste 3. stemmen dersom du ikke blåser ofte og hardt nok?
13. Bekymrer du deg for fremtiden selv når alt går bra?
14. Blir du irritert når folk ber deg slutte å øve eller spille for å gjøre noe annet?
15. Har dine lange korpsdager skadet din familie eller relasjoner som du har?
17. Tenker du på korps når du kjører, sovner eller når andre snakker?
18. Spiller du eller leser noter mens du spiser?
I Amerika antas hvert fjerde medlem å lide av korpsnarkomani. De har en egen forening for de som er rammet: Anonyme Blåsaholikere. DE holder møter og kurs for at medlemmene skal bli kvitt sin korpsavhengighet, på linje med det AA gjør for sine alkoholikere her hjemme..
God fornøyelse - vi sees på neste øvelse og du bli vel med og tjener penger på neste korpsoppdrag?